Når det gjelder løvsil i nedløpet så er det flere grunner til å unngå dette. Dersom man plasserer en løvsil der oppe, må man jevnlig klatre opp for å rengjøre denne. Relativt små partikler som barnåler og blader vil fort sette seg fast her – det er jo også noe av poenget med denne slik at nedløpet ikke tetter seg. Dette er et paradox.

Fordi poenget er vel at takrennene skal være i orden? Så hvorfor sil i det hele tatt? Dersom nedløpet er koblet til rør nedi bakken så vil man for enhver pris unngå en plugg nedi dette røret. Sånn sett er det bedre om problemet oppstår over bakken. Dersom rør under bakken tetter seg vil det kunne gi problemer med drenneringen med påfølgende fukt i kjeller o.l. 

Et eksempel er vann som blir liggende i røret over pluggen i røret. Ved minusgrader fryser vannet, og forårsaker frostspreng med skade på røret. Det vil senere renne vann ut her og inn på grunnmur. 

Hvis rør i bakken tetter seg kan det bli dyrt å måtte grave opp for å fikse. Det er ikke alltid en god ide å koble fra nedløp og tette igjen røret på toppen hvis det er skade lenger ned i bakken uten å fikse dette først.

Mange steder har kommunen (slik som Fredrikstad kommune) anbefalt eller pålagt husstander å frakoble nedløp til det kommunale kloakknettet for å redusere problem med overvann. Dersom forholdende tilsier det, er det mulig å fortsette å ha nedløp koblet ned i bakken på denne måten. F.eks for å unngå isdannelse på gangvei om vinteren dersom nedløpet befinner seg ved et fortau.

I dette tilfellet bør det installeres en trakt med løvsil nede på bakkenivå. Da skvetter rusk og rask ut av seg selv dersom det ikke blir sittende fast i nedløpet. Ofte så er nedløpet stort nok slik at mye av det som havner i takrenna kommer ut her.

En annen fordel med en slik «løvutkaster» er at man vil se på bakken om det ligger partikler der. Ligger det mye rusk her, kan det være lurt å ta en sjekk oppi takrenna. Det kan bety at denne takrenna er utsatt for mer rusk enn andre steder. Samtidig vil denne type løvsil fungere som en inspeksjonsluke – man kan se at det renner vann gjennom nedløpet når det regner. En slik løvsil er med andre ord er det en god påminner om å holde et øye med takrennene, som tross alt er en vesentlig barriere mot vanninntrengning og fukt- og vannskader.

Ulempen med slik type løvsil er imidlertid at den må installeres ved å kappe til nedløpet. Enkelte steder på huset kan det også fremstå som mindre estetisk for noen sammenlignet med en vanlig løvsil over nedløpet der oppe som er usynlig fra bakkenivå.

Der hvor nedløp går ned i bakken på steder som er godt synlig, kan vanlig løvsil eller løvrist oppi takrenna anbefales av estetisk hensyn. Men kun dersom det er mulig å komme til med gardintrapp eller stige på sikker måte.

Konklusjon – Bruk løvrist eller løvsil over nedløp i takrenna dersom rør er koblet ned i bakken. Alternativt løvutkaster nede ved bakkenivå. Dersom nedløpet er åpent, er det best å ha det åpent!